Om vampyrer

Man skulle tro at mennesker var redd for vampyrer, og at synet av døde skapninger som tømmer deg for blod var en tanke urovekkende. Men gamle filmer av Dracula viser en litt annen versjon av vampyrer enn skapningene som møter oss i dag. Etter det jeg gjør av betraktninger fra balkongendet har vampyrer gått fra å være skumle vesner som drikker blod av hylene damer som dåner av redsel, til tøffe og moteriktige milionærer som tusler rundt i dagslys og sitter ved siden av deg på skolen. Det kan virke om om dagens vampyrer har som høyeste ønske å leve et normalt liv og tilbringe evigheten med generell studiekompetanse.

For meg begynte det hele for ca. 20 år siden. Den gang storesøster kom hjem med en bok om en liten søt figur som het Rydger og bodde med sin familie på en kirkegård. Han var selvfølgelig vampyr og de av dere som har hørt om ham kjenner han som Den vesle vampyren. Han var ikke skummel eller farlig og var bestevenn med menneskegutten Anton. Vampyrer var gøy og selv om resten av familien hans, men untak av hans lillesøster, drakk blod var ikke det noe som å ta på vei for. Dette var et lite stykke oppbyggelig barneliteratur med andre ord.

8-9 år senere ble verden hektet på nok en vampyrserie. Denne gang var vampyrene på TV og i litt mindre uskyldig form. Ukentlig ble TV-titterne vitne til en jente som banket vampyrer hver natt og var kul high school jente på dagen. Buffy het jenta og med hennes uimotstålige vampykjæreste Angel var dette et ’must see’ på TV. Angel var den perfekte innventar i en tenårings serie. Han var den kjekke vampyren, med høy moral, dømt til å leve i ulykkelige kjærligehtsforhold og som led av kvaler og abstinenser og gudene vet hva annet.

Da Angel forlot serien og startet som ’privatdetektiv’ i Los Angeles fulgte vi med på dette også. Glade og fornøyde over å se en mørkets skapning duelere med monstre og what not heiet vi med mens grønt blod sprutet og Angel gikk rundt og led og sørget over tapt kjærlighet.

Buffy og Angel holdt liv i oss vampry-serie-elsekere over lengere tid, men når dette var over og vi ikke viste hvor vi skulle vende, kom Twilight bøkene om nok en lidende vampyr med en forkjærlighet for high school jenter. Og her kan man jo begynne å ane et vist mønster. For er det virkelig slik at de skumle monsterne fra skrekkfilmer fra 30 tallet, og folkemyter har blitt redusert til sutrende tenåringer som lider av kjærlighetssorg og som mest av alt her i verden ønsker seg en 17 åring som han kan dele livet sitt med?

For dem som eventuelt skulle lurer på hvem som ville vunnet kampen mellom Buffy og Edward Cullen, kan de se litt på denne linken:

http://www.youtube.com/watch?v=RZwM3GvaTRM

Hvis man drar inn fjorårets store hit-serie, som nå har startet opp igjen i sesong 2, The Vampire Diaries, er det helt klart at vampyrer har blitt til pubertale pingler. For her blir vi vitne til enda mer sutring, liding, abstinenser og kjærlighetssorg. I tillegg til den stadige sutringen er vampren her blitt så myk at han skriver dagbok for å klare å utrykke sine følelser. Og tro det eller ei, dette foregår også på high school! Jeg må desverre ærlig innrømme at både jeg og Hortensia følger med når Steffens onde storebror, skrur på sjarmen.

Det kan hende at jeg ikke var nok oppmerksom på mine medelever på vidregående, men jeg tror ikke noen av dem var vampyrer. Det skal sies at jeg gikk på formgivningsfag, og at det var en del svartkledde skikkelser som smøg seg rundt veggene på den skolen, men selv under disse omstendigheter tror jeg ingen av dem levde ut en drøm om flere hundre år med vidregående opplæring og oppsparing av studiepoeng.

Hvis Dracula var i live i dag, hva hadde han sagt til disse pinglete vampyrene? Hadde han flyttet fra Transilvania og starte på en amerikansk high school han også?

Jeg liker og tror det. Mulig at han hadde tatt seg noen år med etterutdannelse på colage i tillegg.

Hilsen Persillen

Om Kildesortering...

Som jeg har blitt gjort oppmerksom på har jeg ikke vært flink til å skrive innlegg i min lille blogg. Dette er dypt beklagelig, men kanskje skyldes det at det ikke har vært noe som har vært værdig nok til betraktinger å gjøre? Næhei, så vel er det ikke. Det skyldes rett og slett latskap. Så beklager til dere som har savnet innlegg, jeg skal prøve å sjerpe meg.

Til deres ære og for å gjøre godt igjen av mitt fravær skal jeg nå komme med et litt lengere og for noen provoserende innlegg. Jeg gjør oppmerksom på at det ikke er meningen å støte noen miljøaktivister, motsatndere av drivhusgasser og andre aliens. Hvis noen tar seg nær av dette ber jeg dere sende en mail til couldnotcareless@inyourface.com

Men, her om dagen dukket det opp noe utenfor min inngangsdør som er irriterende nok til å gjøre noen betraktinger rundt. De var grønne og blå, laget av plast og som en liten dropping fra Oslo komune lå de der og ventet på meg da jeg kom hjem fra en liten spasertur i Bogstadveien. Dere som bor i Oslo vet selvfølgelig hva jeg snakker om, nemlig kildesorteringsposer.

Jeg har siden jeg flyttet til Oslo funnet denne byen fortreffelig på mange vis. Her er hyggelige mennesker, fine parker, bra og variert uteliv, mange fine kafeer, folk som går på kafeer, ting å gjøre på en søndag, Høyre-ordfører og Per Christian Foss. Jeg har nesten ikke klaget på en ting siden jeg kom hit og har funnet byen imøtekommende og behagelig. Så hvorfor kjære Oslo Kommune, gjøre dere da dette mot meg?

En av de tingene jeg likte så godt med Oslo var at jeg kunne kaste all søpla mi (med untak av glass) inn i samme pose, kaste den ned sølesjakten min, og la det være noen andres problem. Jeg vet ikke hva som skjer med den etter dette, kanskje blir den plukket opp av ulovlige imigranter, Kjeller-nisser eller andre skapninger. Som den pliktoppfyllende borger jeg er har jeg til og med fylt opp kjellerboden min med tomflasker i den tro om at jeg en dag skal klare å skille meg av med dem på en miljøvennlig måte. Men, nå blir det altså andre boller.

Nå tenker dere sikker, kjære vene dette har jo resten av Norge drevet med i 15 år. Og da har dere rett, for i prinsippet er ikke dette noe problem. MEN, det er få steder i Norge der folk betaler så dyr kvadratmeterspris for å bo, der folk bor på så lite arel selv om de ikke er studenter og som må selge sjelen sin for å klare å skaffe seg en leilighet med plass til alle søplekassene som trengs for kildesortering. Mitt lille krypinn er på 25m² og av dette har jeg et kjøkken på ca 3m². Jeg har omsider funnet en liten plass til å putte min ene søpplepose og nå kommer min kjære kommune å forlanger at jeg skal stappe 3 stykker inn? Etter noen dager hadde jeg søppel i alle krinker og kroker. Det er ikke spesielt sjarmerende når matsøpla bestemmer seg for å ta en tur ut i stua, eller plastembalasjeposen spyr ut plast på gulvet. Det som også gjør meg ganske irritert med det hele er at matsøppleposen er, etter det jeg kan forstå, laget av plast!!! Jeg vet av erfaring at de fleste kommuner har klart å finne bedre løsninger på nedbrytbart materieale enn dette.

Så, hvis Oslo vil at jeg skal kildesortere, synes jeg også at de skal sponse meg med en leilighet med større kjøkken. Jeg ber ikke om mye, bare en søt liten 3 roms på Briskeby. Hvis noen vet hvilket kjema jeg skal fylle ut fra komunen for dette mottar jeg tips med glede.

Hilsen Persillen

Om Hortensia....den kravstore

Jeg har i et par innlegg nevnt en mystisk Hortensia. Og noen lurer kanskje på hvem hun er. Hortensia er en kjær og vennlig Hortesnia (som navnet tilsier). Hun er det man kan kalle en ordentlig trooper. Hun har flere ganger vært nært tørstedøden, men aldri helt gitt opp håpet.

Da hun kom inn i mitt liv, en kjølig julidag i 2009, fikk jeg høre at dette var en litt vanslelig plante for hun trengte mye lys og mye vann til en hver tid. Og hun holdt alle løfter om det! Og da sommeren var på hell i fjor trodde jeg egentlig at hun hadde avgått med døden. Jeg var like ved å gi henne en verdig gravferd ned i søpplekassen, da jeg fikk ideen om å klippe henne helt ned, vanne gjevnlig å håpe på det beste. Og sannelig, litt etter nyttår, kom hun tilbake til livet.

Etter det har vi hatt det mye gøy sammen . Hun er en skikkelig skrøner og hun er villig til å ta seg en fest i ny og ned.

I det siste har hun blitt litt betatt av T.C. i Pacific Blue og har begynt å pynte seg når TV'n kommer på. Jeg må innrømme at jeg er litt bekymret for denne oppførselen og har forklart henne at det er bare på TV.

Hun maser også mye om å få større potte. Men jeg mener at hun ikke er gammel nok til å få voksenpotte enda. Vi får se om hun får viljen sin i løpet av sommeren....dere hvet jo hvordan tenåringer kan være.

Om Pacific Blue og sånn....

Da var det igjen tid for litt betraktninger fra balkongen. Og denne gangen skal jeg og mine følgesvenner fra balkongen rette et kritisk blikk på sommer TV. Og det har seg slik at jeg og Hortensia (hun har til og med pyntet seg for anledningen) har de siste kveldene sittet ankret forran TV'n, tuna inn på TV2 Zebra, nytt den solfylte strender i LA, hotte menn i sykkel-shorts, elendige replikker, syltynne historier og annet overfladisk vrøvl, alt svøpt inn i den legendariske 90'talls serien 'Pacific Blue'. Oh yes, dere vet alle hva jeg snakker om.

Det eneste gode forklaringen jeg kan komme opp med om hvorfor dette programmet holder tusenvis av ellers så kritiske norske seere oppe på lyse sommerkvelder, er at for 13 år siden må sjefene på TV 2 ha sittet å klødd seg i hode for å finne ut hva i all verden man skulle sende på TV om sommeren. Alle vet at sommer TV er lik dårlig TV og ingen kanaler er villige til å bruke penger på programmer som kommer til å få lave seertall fordi folk for en gang skyld har bedre ting å gjøre enn å se på TV. Og hva gjør daværende TV2 redaktør, Kåre Vallebrokk, og Company da? Jo, de kjøper den billigste serien de kunne finne, sender den på en tid de håper at folk har kommet hjem fra stranden og håper på det beste. Og hva skjer? Norge, meg selv inkludert, trykker denne serien til sitt hjerte og tvinger TV2 til å sende den hver sommer til evig tid.

Ode til Dragetreet Dracco

Den oppservange leser har kanskje oppdaget Dragetreet jeg hadde på balkongen i mai, glimrer med sitt fraver i juni. Vi hadde en heftig krangel og var litt uenige om hvor et Dragetre skulle like seg. Jeg ville at det skulle like sol, men Dracco er en Emo-plante og forlangt å stå i en mørk krok å støve bort.



Oooo Oooo mitt dragetre
hvorfor henger dine blader ned?
Jeg skulle vise deg sol og varme
I stenden viser du meg harme


Dine blader gulnet og du de kastet
jeg trodde det var vann som hastet
Jo mer jeg vanner, jo mer jeg slaver
du vil ei motta solens gaver.


Nå du til slutt din vilje fikk
i skyggen inn med deg jeg gikk
Nå står du der å støver ned
med skamklippingen som fulgte med


Oooo Oooo mitt dragetre
nå henger dine blader ikke ned

Min Balkong i juni

Her er balkongen slik den ser ut per dags dato. Det er flyttet inn litt flere planter og monsterplantefrøene har begynt å spise på stemorsblomstene.
Jeg og Hortensia har diskutert frem og tilbake hvorvidt hun skulle få lov til å stå ute sammen med de andre plantene. Men vi har kommet fre til at hun har det best inne i vusduskarmen inn til videre.

Min balkong i mai